Ippolito er en utrolig etterlengtet Bolognese i vårt hjem. Da vi mistet Turbo kunne jeg ikke fort nok få en ny hund. Og hell i uhell, så hadde Turbo et kull på vei hos Kennel Hip Tri's, så da det kom 3 hanner i dette kullet var jeg så lettet og glad at jeg begynte å gråte 

Ippolito var en veldig kosete og rolig hund hjemme hos oppdretter. Der var det visst søsteren som styrte og plaget vettet av han. Så da jeg hentet han fikk jeg beskjed om at hvis denne karen ikke ble en kosehund var det noe galt med meg. Så da tror jeg det må være det - for etter det første døgnet hjemme, ble han visst varm i trøya og en skikkelig ramp! Han biter på ALT, ledninger, sko, klær, tærne mine, ørene og nesa mi, Lucifer (men da sier storebror klart ifra at dette får du bare holde opp med) ja det som kommer ved hans munn blir bitt på. Ellers er han er tigger av de sjeldene....når jeg lager mat sitter han på gulvet og bjeffer høyt, og danser litt for at jeg ikke skal glemme at han har lyst på noe godt. Han liker også veldig godt å gjemme godis bak puter og under pleddene sine i hundesengen. For så og ta dem fram senere på dagen eller en annen dag. Noen ganger har storebror allerede funnet dem og spist dem opp....det er ikke så stas

Nå har Ippolito blitt 5 mnd og stor gutt. Vi er endel på trening på Ås og lærer hvordan vi skal oppføre oss i utstillingsringen også får hundene leke litt innimellom. Dette synes han er kjempemoro - blir spennende og se hvordan han takler sin første utstilling i slutten av april.

Ellers er Ippolito en trygg og veldig livlig liten fyr. Han er ikke redd for noen ting...og det synes jeg er litt skremmende. Håper han vokser til og får litt mer vett i hodet sitt..hehe.


 

Da jeg skulle få ny hund ble det plutselig veldig vanskelig med navnevalget. Smakte på mange navn, men det var liksom ingen som passet helt. Så jeg snakket med "moren moren" som jeg kaller henne, Liv Sesseng Johansen og hun foreslo noe italiensk, siden rasen kommer fra Italia. Hun foreslo Rosandro, etter valpens mor, men det passet ikke i mine ører. Men jeg ble litt tent på ideen og letingen begynte.

Etter noen timer foran pc'n med søk på italienske guttenavn falt jeg for Ippolito. Det var det første navnet som jeg likte med en gang! Jeg fortalte det til "moren moren" med klar beskjed om at hun ikke måtte fortelle det til noen...kunne jo hende at noen ville stjele navnet jeg hadde funnet og det kunne jeg ikke ta sjansen på. Fikk kjapt tilbake fra "moren moren" at det var et helt supert navn og at hun hadde glemt det allerede...hehehe

Så ble jeg litt redd for at det kanskje skulle bety noe skummelt eller nedlatende, men jeg løste det problemet lett. Tok en telefon til min kjære onkel Per i Amerika, som kjenner ei jente fra Italia. Og mens jeg snakket med han, ringte han til henne og lurte på om Ippolito var et bra navn. Og svaret fikk jeg spontant: "AAAh, that's a very good name for a dog!" Så da var det bestemt - min nye vidunder hadde fått navn